Orienteringsløp er en kamp mellom løypelegger, terreng og løper. Løypeleggerens oppgave er å gjøre det vanskeligst mulig for løperen, men samtidig rettferdig. Ved å bruke løypelegging som trening kan du lære de teknikkene og knepene en løypelegger kan finne på å benytte seg av i ett virkelig løp.
Det krever mot og selvtillit å påta seg ansvar for løypene til ett ekte løp, så hvorfor ikke begynne med å legge løyper til en trening for klubben, eller bare til deg selv. Oppgaven er stort sett den samme.
Skrivebordsarbeidet – her starter pønskinga!
Det første du trenger når du skal legge en løype er selvsagt ett terreng og ett kart over terrenget (mangler det siste kan du selvsagt lage ett kart, men det tar fort 3-4 måneder, mer om det kommer sikkert i ett seinere innlegg). Du må stole på at kartet er såpass bra at det stemmer med terrenget der løypa skal gå, hvis ikke blir jobben fort litt værre, da du må tilbake til skrivebordet og korrigere for å unngå steder med unøyaktigheter etterhvert som du er ute å prøver løypa.
Har du først ett brukbart kart foran deg, er det to måter å sette igang: enten begynner du med å legge de beste og mest finurlige veivalgstrekkene, eller så begynner du med å finne det beste stedet for samlingsplass og start. Det siste må være på plass når du begynner med å sette selve løypa sammen. Når du har alt dette klart er det bare å sette i gang pønskinga – så, hvordan kan en god løype se ut?
En god løype
En god løype skal sette løperen i situasjoner der han eller hun er nødt til å ta, ikke nødvendigvis de letteste avgjørelsene, på valg av trassé, valg av teknikk, å kjapt kunne skifte om mellom ulike teknikker, å fordele kreftene riktig, etc. Den skal også sette løperens fysiske, tekniske og mentale (og i stafett/fellesstart, taktiske) ferdigheter på prøve.
Løypeleggeren skal overraske løperen, men aldri i en sånn grad at det går på bekostning av kvaliteten på løypa.
Strekkene
En løype er summen av mange strekk. Vi begynner med veivalgsstrekkene, fordi de ofte er de lengste, og derfor krever at resten av strekkene blir lagt med utgangspunkt i disse. Ett veivalgsstrekk gir løperen en oppgave om å velge mellom flere løpstrasséer. Ett godt veivalgsstrekk er det der det mest opplagte eller det lettest trassévalget ikke nødvendigvis er det raskeste.
Den andre typen strekk i grovsorteringa av strekktyper er kartlesningsstrekk, dette er korte og mellomlange strekk som krever at løperen er til stede på kartet gjennom hele eller store deler av strekket, gjerne gjennom krevende og detaljert terreng. Kartlesningsstrekk stiller krav til løperens finorienteringsevner. Det går selvsagt an å kombinere de to typene over; ett strekk som begynner med ett krevende veivalg, men alle veivalgene ender tilslutt gjennom ett krevende og finurlig kartleseterreng.
En løype med kun veivalgsstrekk og kartlesningsstrekk kan funke godt som trening det, men ofte tillater ikke terrenget det, og alle de tekniske ferdighetene ikke bli stilt på prøve. Ved å legge inn snustrekk vil to strekk kunne ligge i samme retning uten at vinkelen inn og ut av posten blir for spiss. Ett snustrekk er gjerne ett kortstrekk der utløpinga gå i en rett ut til siden i forhold til innløpsretninga, enten rett til høyre eller rett til venstre. Ofte vil også inn- / utløpinga av neste post også følge samme mønster. Denne typen strekk vil for det først gjøre løypa penere og se på (ingen spisse vinkler osv), men også stresse opp løperen, på grunn av rettningsforandringer, og kortstrekk gjør at det blir vanskeligere å ligge på forskudd.
Der terrenget er stykket opp av forskjellige grunner, må løypeleggeren legge inn avledningsstrekk og transportstrekk, dette er strekk som tvinger løperen til å passere, eller løpe langs en strekning mellom to deler av terrenget. Dette kan være over en bru, gjennom ett boligfelt, over ett jorde, u name it.
Ett siste type strekk er publikumsstrekk. Dette vil du ikke legge med mindre løpsleder eller forbund krever det. Denne typen strekk er teknisk det samme som transportstrekk, men legges ikke fordi terrenget krever det, men for å lede løperene forbi publikum, så de slipper å få firkanta øyne av å glo på storskjermen gjennom hele løpet.
Postplasseringa
Da har vi kommet fram til postplasseringa. Postene bør selvsagt være så teknisk krevende som mulig, men aldri mer enn at det går ut over rettferdigheten. Så: Unngå slumpposter – det skal være løperens ferdigheter, ikke flaks, som avgjør om han / hun går rett i posten. En post skal være like synlig enten det er allerede en løper der eller ikke. Med samme argument må du huske at en løper på vei ut av posten skal slippe å møte konkurrenter på vei inn, men her finnes det unntak; i terreng som innbyr til større veivalg.
Husk at det er løypeleggers ansvar at kartet er korrekt rundt posten og i trasseen. Så du må stole på kartet, og er det er en konkurranse du legger løyper til, må du ut å sjekke. Er det først en konkurranse må du også ha i tankene at du skal ha med væskeposter for å gi løperene drikke underveis om det er langdistanse (husk at væsken faktisk må kjøres eller bæres dit). Noen større løp også krever også publikumsposter og meldeposter.
Hva er ett godt veivalgsstrekk?
Jeg har nevnt veivalgsstrekk over, men føler jeg må si noe mer om disse, særlig hva som er ett godt ett. Ett godt veilvalgsstrekk er ett strekk der det raskeste er det tekniskt (og fysiskt) mest krevende, det er også i mange tilfeller ikke det mest opplagte. Her er det bare å prøve og øve seg fram, og tenke seg hvordan de forskjellige veivalgene er mot hverandre, i løpstid og i vanskelighetsgrad.
Hva kjennetegner de forskjellige distansene?
- Langdistanse: Det er i langdistanse det stilles det størst krav til fysisk utholdenhet (ved siden av ultra-lang). Løypa er en blanding av veivalgsstrekk og finorientering, og postene har ulik vanskelighetsgrad.
- Mellomdistanse: Mellomdistanse er teknisk krevende, finorientering og rettningsendringer er ofte de viktigte tekniske utfordringene, men løypa kan også inneholde korte og mellomlange veivalgsstrekk. Løypa krever høy fart men fartstilpassning viktig. Små feil blir fort avgjørende.
- Sprint: Sprint er ett forsøk på å gjøre gateorientering (det vi trener om vinteren) til en eliteidrett. Sprint har ofte lette postplasseringer, men posten legges slik at man må helt innpå de for å se de (så legg den gjerne bak detaljer eller inne i hjørner og smug, så det å lese postbeskrivelsen blir viktig). Strekkene er vanskelige, med krav om lynraske avgjørelser på valg av løpstrassé. Ett godt sprint-terreng har mye fast underlag, en del høydeforskjell, og gjerne buede veier.
- Natt: Er teknisk sett det samme som lang- eller mellomdistanse, men kravet for løypelegger om å ikke ha slumpposter står enda sterkere.
- Ultra-lang: Teknisk sett det samme som en langdistanse, men ofte med (mye) lengre strekk, og enda flere veivalgsmuligheter på strekka.
Utsetting av poster
Har du først lagt en løype til ett treningsløp eller ett større løp, må du og dine kompanjonger henge ut postene. Her er ett par tips (krav): Når du henger ut posten, sjekk at detaljen er riktig, sjekk at det stemmer med postbeskrivelsen (beliggenhet i forhold til detaljen), og er du i det minste tvil, merk av stedet og prøv å ta posten fra andre retninger, med utgangspunkt i andre nærliggende detaljer. Sjekk også at koden er riktig når du henger ut posten, og at den er synlig fra den retningen kartet sier at den skal være det.
B- / C- / N-nivå
Hadde ikke tenkt å si alt for mye om annet enn A-nivå løyper her, men føler jeg er nødt til å si en ting om de andre nivåene: Der det i A-løyper er løperens jobb sette seg inn i løypeleggerens tanker, er det for de andre nivåene løypeleggerens jobb å sette seg inn i løperens tanker. Løypeleggeren må ha en forståelse av hvordan en B- / C- / N-løper tenker og forstår orientering.
Protips
- Korte strekk på rad stresser løperen og gjør det vanskeligere å komme på forskudd, som gir liten tid å forberede veivalgsstrekk.
- Unngå å ha tydelig oppfangende detaljer i nærheten av posten, da blir posten fort for lett.
- Ikke la vinkelen mellom postene bli for skarp, da ser løypa støgg ut, det er lett for løperen å ta feil og følge feil “strek” ut av posten. Og også, en løper på vei inn mot posten vil kunne se en løper på vei ut.
- Ikke legg postene på rekke (uansett hvor langt det er mellom de), da kan det hende at løperen ikke ser at det ligger en post midt på “strekket” og hoppe glatt over posten.
- Legger du flere løyper til samme løp, ikke la postene ligge for tett, og i hvert fall ikke på samme type detalj.
- Ett veivalg som er kjedelig for løperne, kan gi utfordring med tanke på fokus og konsentrasjon når løperen skal starte finorienteringa og innløpinga til posten.
- Bruker du løypelegging som trening, kan det være lurt å få i tak i kart over terreng hvor viktige løp skal avholdes, og legge løyper på de. Du også lese det du kommer over av innbydelser og PM, så du vet om samlingsplass (mål), løypelengder, avstand til start, publikumsposter, etc.
- Som løypelegger er det ikke ett mål å få flest mulig diska, legg derfor rettferdige strekk med rettferdige postplasseringer.
- Som løypelegger må du prøve å tenke som løperen, da kan du overraske han / henne. Motsatt er det selvsagt om du er løper, prøv å tenk som en løypelegger når du forbereder deg til ett løp.
Til slutt, vis ansvar som løypelegger: ikke legg strekk som frister til å svømme, passere stup, farlig myr, eller hage. Unngå strekk som kan oppfordre til forbudte eller farlige områder.
- Hva syns du er en god løype? Kommenter under.
Eksempler på temakart kan være ett veikart (temaet er muligheter for å komme seg fram med bil), ett værkart (forteller om hvordan været er eller kan komme til bli), eller ett turkart (forteller om merkede turløyper), etc.
